At last I can say that Kongsblod, or Kingship 5 Enslaved, is underway. Together with my editor, Kelly Davies, we are managing the story the best way possible. It is a different approach now to write more fantasy into a historical novel series, but it is a must and research shows that there is less evidence of drama in this time period regarding my main characters. So, I’m having a blast at putting Torleif and Magnhild into some bad shit in their lives from the battle of Rushen Castle in 1275, to king Magnus dies in 1280. A five year span is a long time when you cant find anything in particular to put them through. And I’m doing my best – or, my worst, in inventing exciting adventures for them. It is a long way before I can show you anything of what I’m writing, but I hope this will incite you as well.
— Gi ikke opp håpet, Torleif. Stemmen som vekket han fra oppgittheten lød kjent og hadde en gang vært kjær. Nå lød den som en raspende advarsel i Torleifs hode.
— Ivar. Er det du Ivar? Jeg ser deg ikke. Torleif ville åpne øynene sine, og bildet av frenden dukket opp på netthinnen hans, innhyllet i fjellet.
— Ivar? Hadde han åpnet øynene? Hvorfor hørte han ikke sin egen stemme, bare tanken av den? — Du er så grå Ivar. Som om du står i stein. Jeg holder på å dø. Kan du hjelpe meg? Jeg sitter fast. Torleif forsøkte å røre på seg, men han var kraftløs – klarte ikke å løfte hånden.
— Husker du hva jeg sa til deg Torleif. At du ikke skal la sverdet få hvile i din hånd. At du ikke skal gi opp kampen. Jeg har ikke gitt opp. Jeg gir meg aldri. En strime av blod rant nedover Ivars ansikt – fulgte furene i ansiktet og farget skjegget ved munnviken blodig rødt mot alt det grå.